Om boka
Er det mulig å komme enda tettere på praksisøyeblikket, tettere på vernepleierens handling og samhandling, når valgene tas?
​
​
Boka er bygget opp rundt en refleksjonsmodell (figuren), som handler om det vi har kalt vernepleierens kjerneroller, og rolleforventninger knyttet til disse.
Tanken er at modellen kan kaste lys over vernepleierens kompetanse, verdigrunnlag og handlingsalternativer, relatert til valgsituasjoner som vernepleieren står oppe i.
​
Vi har en antagelse om at refleksjonsmodellen kan bidra til bevissthet og fleksibilitet hos vernepleieren, og fungere som en påminnelse om hvilke dialogmuligheter og maktelementer som ligger i den posisjonen en inntar til enhver tid.
16 erfarne vernepleiere presenterer i boka praksiseksempler innenfor et spekter av arbeidsområder
Hensikten er ikke å bevise at modellen er ”sann”. Vi ønsker å undersøke om modellen kan bidra til å belyse praksiseksemplene, bringe ny innsikt, og dermed være egnet som refleksjonsverktøy.
​
Modellen er bygget på to dimensjoner som er sentrale i vernepleierens daglige arbeid og hjelperrolle:
1. Handling – Samhandling 2. Individ – System
Vernepleierens første grunnleggende valg er knyttet til om en aktuell situasjon krever det vi omtaler som handlingsorientert eller samhandlingsorientert tilnærming. Når vernepleieren opptrer handlingsorientert, er det snakk om tilnærminger som har et mer eller mindre styrende eller påvirkende preg. I noen situasjoner vil dette være helt nødvendig, men høyt bevissthetsnivå er avgjørende. Å opptre samhandlingsorientert vil derimot handle om å lytte og følge den andre, i et mest mulig dialogisk og likeverdig samarbeid.
​
I ureflektert og isolert form vil handlingsorientering lett kunne bli til instrumentalisme og maktmisbruk, altså langt fra den vernepleierrollen vi ønsker å identifisere oss med. Personen, og dennes livsverden vil bare kunne forståes gjennom gjensidighet og dialog (Ekeland, 2004), og samhandling vil derfor alltid være vernepleierens hovedtilnærming, og bakteppe for innslag av handlingsorientering.
​
​
Vernepleierens andre grunnleggende valg handler om hvorvidt situasjonen krever en tilnærming på individnivå eller systemnivå. Igjen er det snakk om en analytisk og forenklet todeling. Individer er grunnleggende sosiale, og kan i prinsippet bare forstås i lys av de relasjoner, miljøer og systemer som de er en del av (jf. Mead, Bronfenbrenner, m.fl.). Og motsatt, systemer eksisterer ikke uavhengig av individene. Vår todeling skiller heller ikke mellom individets ulike omgivelser, slik som familie, nærmiljø, organisasjon og samfunn.
​
Likevel mener vi at ordparet individ/system kan gi gode holdepunkter i vernepleierens refleksjon over egen praksis. Individrettet arbeid innebærer da at vernepleieren er i direkte kontakt og samarbeid med personen selv. Systemrettet arbeid handler enten om indirekte arbeid ift individer, eller gruppetilnærming via tiltak i nære eller fjerne omgivelser.
​
​
Kjerneroller
​
Modellen beskriver fire kjerneroller, som verken bør eller skal forstås isolert. Det vil være viktig å bevisstgjøre seg hvilken rolle en er i i øyeblikket, men like viktig å samtidig være åpen for at mange hverdagssituasjoner krever kombinasjoner av roller. Ønsket er å gjenspeile hvordan vernepleieren fleksibelt beveger seg langs dimensjonene, og mellom rollene, når situasjonen tilsier det. Og samtidig at modellen kan bidra til økt rollebevissthet, og trygghet til å holde på en rolle når situasjonen krever det.
​​
​
-
Partnerrollen: I denne rollen finner vi den samhandlende og individrettede vernepleieren, der tilnærminger tilpasses og justeres i nært samarbeid og dialog med den enkelte bruker. Alle mennesker har lovmessig rett til selvbestemmelse, samtidig som det er knyttet utfordringer til å realisere dette hos mennesker med funksjonshemminger. Vernepleieren må derfor ha en spesiell partnerkompetanse (Lorentzen, 2001) for å kunne ”spille den andre god”. Mange brukere har også begrenset kommunikasjonsevne, noe som krever en spesiell sensitivitet og evne til aktiv lytting hos vernepleieren.​​
-
Ansvarsrollen: I noen situasjoner forventer vi å møte den handlende og individrettede vernepleieren, som har mot til å ta selvstendige avgjørelser og som viser handlingsdyktighet (Tollefsen, 2004). Ikke minst kreves det en reflektert handlings-evne for å kunne skjøtte det pålagte ansvar for brukernes helse og sikkerhet, jfr. for eksempel oppgaver knyttet til kap. 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven om tvang og makt. Vernepleieren som helsepersonell har også ansvar for å stå i vanskelige dilemmaer knyttet til brukerens evne til å se sitt eget beste, og ved behov å ta hensyn som går ut over brukerens egne ønsker og interesser (Askheim, 2014).
-
Brobyggerrollen: Dette er en rolle som beskriver den samhandlende vernepleieren på systemnivå. Som i partner-rollen er samarbeidet preget av dialogisk kommunikasjon, men retter seg her mot miljøpersonale, familier, nettverk, kommunale instanser, osv. Slike samarbeidsforhold kan tidvis kreve betydelig samhandlingsevne (Endresen, 2014), dvs. å kunne gi og få tillit, lytte aktivt, stille seg åpen for de andres perspektiver, osv. Også tverrprofesjonelt samarbeid vil være en del av vernepleierens hverdag, noe som på mange måter er nærliggende på grunn av kompetansen på tvers av helse- og sosialfag, og på grunn av bredden i behov hos de mennesker vernepleieren har med å gjøre (FO, 2013).
-
Pådriverrollen: Den selvstendig handlende vernepleieren møter vi også i den viktige rollen som pådriver, som kan forstås som en slags ansvarsrolle på systemnivå. Vernepleierens systemfokus gjør det mulig å tilnærme seg både samarbeids-forhold og funksjonshemmende barrierer på mange nivåer (Kassah og Kassah, 2009), noe som gir flere muligheter enn et ensidig individfokus. Vernepleieren har også et ansvar i kraft av sitt samfunnsmandat (Verdal, 2011), som bl.a. innebærer å kjempe for brukernes rettigheter, og varsle om svikt og mangler i tjenestene til de som selv ikke kan si ifra.
Figuren øverst på siden viser hva modellen består av: To dimensjoner, som gir fire kjerneroller. Vi har forsøkt å lage en ytterligere presisering av hva det vil si å være vernepleier i praksis. Vernepleieren bygger på kunnskap og verdier (perspektiver), tilpasser seg situasjonen (modus) og anvender ulike tilnærminger i møte med individer og systemer (praksis). Dette er rolleforventninger.
​
​
Rolleforventninger
Perspektiv: Vernepleieren foretar hele tiden perspektivvalg, utfra et spekter av kunnskapsformer og verdier. Dette får samtidig konsekvenser for de to neste punktene, modus og praksis. Vi har her hentet kunnskapsdefinisjonen fra Senter for kunnskapsbasert praksis, som fokuserer på kombinasjonen av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap (Senter for kunnskapsbasert praksis, 2015).
Modus: God praksis krever ikke bare de rette perspektivene, men også at vernepleieren kan aktivere de personlige ressursene som situasjonen krever. Eksempelvis å klare å roe ned for å lytte, eller gire opp for å handle. Det handler om å innta den rette innstillingen, være i en optimal tilstand. ”Ikke bare gjør noe! Stå der!», sier Lorentzen (2003), og sikter til situasjoner der vår virketrang gjør det vanskelig å ”stille om”, og bare være til stede for et annet menneske.
Praksis: Denne rollekompetansen handler i utgangspunktet om det vernepleieren gjør, basert på perspektivvalg og modus. «Praksis» vil i vår sammenheng handle om et stort spekter fra handling til samhandling. Selv om vernepleieren er kjent for å være målorientert, så vil praksis i de fleste tilfeller likevel være preget av prosess. Preget av kontinuerlig evaluering og justering av kursen utfra brukerens behov og ønsker.
Boka er utgitt på Fagbokforlaget - 2016